 |
| R.T-Jæren ved havet-Ill. |
 |
| E.Munch-Ill. |
 |
| E.Munch-Ill. |
 |
| Munch-Ill
Side 40
NATTEN
Natten er lang, Drivende hvit og lang, uten deg. Natten er måne, og bilder bortenfor, Et språk for de sjeldne. Natten er veien til lyset, Tunellen alle må gjennom. Og bortenfor der er gull. En vandringsmann i natten øver sitt øye, Som en ørn i Lofoten, som skogen Som taler til hele verden Om sin skjebne. Natten er en fattig mann, en tigger Som leter etter lyspunkt i livet. Og en kveld blir himmelen fylt med blomsterlys. Det er jul på jord.
MØRKET
La oss slippe de mørke krokene,
La alt bli som i ungdommen,
Lyst som et tivoli.
La huset smile, og kom med i dansen.
La mørket og ensomheten sove ut,
Og finn deg til rette i sofaen.
Kom til mitt hjerte med ditt tempel,
Og bli hos meg som en lilje
Som søker lyset.
Kom med dine vakre øyner
Så mørket smelter,
Og våren kan bli som duftende brød
På ny, og på ny.
Side 41
Jeg er et land, en øy, en båt.
Alt jeg er, hviler på mitt hjerte.
Om jeg tror det er best å være et
fjell,
Kan jeg klynge meg til det.
Våre liv beveger seg uansett.
På fjorden er mange båter, mange folk
Som strever med sitt.
Og min verden er uendelig å leve.
Jeg går fra dag til natt, fra kveld
til kveld,
Og gjennom alt er du, min skatt.
Jeg føler rikdom på min vei.
Min båt er hvit av sommerfrukt.
Snart vil jeg løfte seil mot felles
mål,
Og ankre ved ditt hus, din tempelkyst
Du er en verdensøy og himmelsol,
Min gode drøm og lengsel til jeg
sovner inn
Og tar deg med i kjærlighetens båt.
UTENFOR
Utenfor veggene rusler katten,
Og vinden lusker i skogens trær.
Utenfor verden er korallrev
Som ingen har sett.
Hver natt lyser månen
Som et gjenskinn av solen.
Selv om stjernene gjemmer seg
Danser lyset på blått hav.
Utenfor muren synger englene,
Og kommer med sitt nærvær
Når vi sover i rommet, der veggene er
borte.
Og mørket er som en dyp brønn.
Utenfor er speil av lys
Og ansikter som leter etter stillhet.
Og i dalen er trapper opp til
fjellet,
Der utsikten forteller alt om Alfa og
Omega.
Side 42
DAGEN KOMMER
Det er morgen.
Dagen kommer med morgenlys.
Dagen kommer etter en uforståelig
natt
Med drømmer og syner.
Gjennom tidene går tog av natt og
dag,
Usminket, ekte,
Og fyller våre rom med fryd.
Dagen kommer etter en underfull natt
Med blanke stjerner,
Og fyller jorden med sitt øye,
Som elsker oss,
Som elsker oss fra evighet.
ANSIKT
Jeg husker ansiktet
Som er festet til veggen,
Som livsgnist og kjærlighet,
Som en vakker blomst.
Og ansiktet kommer igjen
Som en eldgammel drøm,
Som en vei til sannheten, som lys
Som skinner i mørket
Og gir hver av oss et nytt vindu.
Jeg husker den ene som varm honning,
Som en velsignet munn
Med vårluft, og frukt i gullskåler.
Jeg husker i undring engelen
Som banket på døren, og kom inn.
Tidens hjul er som en kvernstein
Som berører oss hver dag.
Og ansiktet vårt blir merket
Av svik og kjærlighet.
Og hjertet blir til en ny skapelse
Når den ene kommer igjen.
Side 43
ANERKJENNELSE
Hvem anerkjenner hva
I de senere årene, i ord som priser
Lyset som menneskene tar med seg,
Og lyset som kommer fra det fjerne
Inn i vår sjel, inn i rommet
Som vokter oss for mørkets kappe?
Hvem anerkjenner og formidler
Den tidløse opplevelsen av å være til
I en guddommelig verden, der ordet
Stuper i alle retninger
Og skaper kaos i våre svake hjerter?
Hvem er den opphøyede, rene,
Som troner i himmelrommet og lyser
Med tusen øyner, ned, som en vokter
Som fjerner verdens syltynne piler
Og gir håp til menneskene
Som ror i livets bølger?
ØVE
Øve, øve, bøye, tøye,
Kjenne kroppen, kjenne nærvær
Av det levende håp.
Øve sitt øye å se, øve å lytte,
Åpne sine dører for vinden
Som bærer budskapet.
Øve sitt liv å nå grensen,
Sprenge grensen, være fri i alt
Den siste dagen, som den eneste.
Øve å bli sett og hørt, øve å finne
Skatten som åpenbarer seg
Som den ene som skaper liv.
Øve å være til stede, være hellig,
Som et pålitelig kart, til tjeneste
For den som en elsker.
Side 44
PLØYE
Du skal ikke pløye ned steinene,
Men samle dem til en varde på Moria
berg.
Du skal vandre, og forberede deg
Å møte en engel som ruver i
himmelrommet.
Med tillit skal du leve, og kjenne
kraft
Fra varden som lyser og gir bud om
mysteriet,
Urkraften som reiser seg i verden
Og skaper en mur rundt Sion.
Du skal bekjenne den førstefødte, og
gi rom
For sannheten som lyser i mørket,
Og ordet som følger disiplene som
vandrer
Fra dør til dør for å dele livets
vann
Med alle folkeslag.
HØYDER
Det finnes høyder en aldri skal nå.
Kreftene skal brukes å vandre mot
lyset,
Mot en åpen dør i Grenselandet
Mellom himmel og jord.
Der skal vi synge den nye sangen
I englekor.
Det finnes høyder i livet,
Når alt går på skinner, når ånd og
kropp
Fungerer maksimalt, som en mektig
skapning,
Fylt av liv og kraft, nåde og
sannhet.
Det finnes høyder vi ikke vet om,
Som blir åpenbart i drømmer og syner
Når tiden er nær.
Vi puster i høyder, og går fra høyde
til høyde
Som den barmhjertige samaritan.
Og vi ser i ånden Den høyeste venter
Med velkomstfesten,
Som er for den ene som ble så lenge
borte
Mellom skyttergravene
På den pantsatte jordens ytterste
nes.
Mine bloggerBlogger jeg følger |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar