INGEN UTEN DEG av Sigve Lauvaas * Side 22-31 (Bok 11-2012)

Munch-Ill

Side 22

REISE

Trygt skal du reise,

Trygt skal du leve og bo.

Trygg er kjærlighetens grunn.

Trygg er veien mellom himmel og jord.

Om du reiser alene,

Får du styrke som båt i storm?

Om du reiser med hundre,

Er du hyrde og venn.

Reis til kilden,

Og ta flokken med.

Reis for å drikke deg utørst

Gjennom hele livet.

Trygt kan du reise over grenser og stup,

Trygt kan du føre båten.

Trygt kan du smykke landskapet med sang,

Og kjenne at barnet sover.

ÅND

Min sjel er rik på ånd,

En grenseløs dimensjon av ånd

Fra høye himler.

Jeg fødes på nytt, naken og ren

Med et hjerte, og en sjel som lengter

Til en ny jord.

Jeg hører den usynlige,

Og ser i ånden tusen engler i kor

Under fikentreet.

Åndens gave er en gåte.

Og Abraham, Isak og Jakobs gud

Er en gåte for alle mennesker.

Ånden går dit den vil.

Og når jeg åpner mitt hjerte,

Kjenner jeg nærvær av en hellig kraft.

Ånden fyller meg hver dag.

Og jeg er en levende Sereptakrukke.

23

HÅP

Håpet er stort

For den som har det.

Håpet gir styrke og ny kraft.

Den som har et håp

Kan leve lenge i landet.

Håp bak murene, i krig og nød.

Håp i ordet, i livet,

I det daglige brød.

Håpet gir lys på veien

Og åpner stengte dører.

Å leve i håpet gir fred i hjertet.

HJEMLØS

Jeg var hjemløs

Før jeg møtte den ene.

Urolig vandret jeg fra land til land

Og søkte lykken.

Den hjemløse levde i håpet,

Og fikk sin lønn.

Den ene steg fram som en glødetråd

Og lyste på veien til verdens ende.

Lavrøstet taler jeg med Gud

Og søker trøst i ordet.

Jeg lytter uten å være redd,

For jeg har funnet den utvalgte.

I støvet lytter jeg etter fottrinn.

Varsomt søker jeg det umulige, det gåtefulle:

Et kjærlighetens gjensvar.

Jeg søker min elskede dag og natt,

Og takker for alt.

  

24 

MASKE

Hvem tror på en maske?

Tro heller på sommeren, og høsten.

Og etter vinteren kommer en ny vår.

Daglig kan vi se ansikter med maske.

De gjemmer seg i mylderet

Og kommer frem ved daggry.

En maske gir seg ut for noe annet.

Det kan være en politisk narr,

Eller en superstjerne.

Håret flagrer, og nervetrådene er i spenn.

Gyllen åker er ingen maske.

Men byen trenger kloke mennesker

Som kan diskutere grøntarealene,

Og få trikken til å gå.

FISK

Fra havet kommer fisken til middagsbordet,

Og ligger der naken og varm,

Tilberedt av kjærlige hender.

Fisken strømmer inn til oss

Og ber om å få tiltre som hovedrett.

Det lyser opp hverdagen med en fisk

Som registrerer vår avmakt.

Fisken danser imot oss som Omega3,

Og vinker til pianokrakken,

Og gjesper etter en lang natt med slit.

Fra havet kommer fisken frem i rampelyset

Og forteller om sin gylne rikdom.

Det er klart vi må ta til oss,

Så vi glemmer hjerteslaget og joggeturen.

25 

TROFAST

Mitt hjerte vet alt om trofasthet,

Og min hånd skjelver når lyset blir skrudd på

Og porten blir åpnet på vidt gap.

Vi følger tiden trofast, dag for dag,

Til nøkkelen låser porten

Og vi er igjen.

Utenfor reiser vinden, og forteller om fuglene

Som aldri kommer tilbake.

De er for gamle til å fly, så de holder ut

I Middelhavet, ved Solkysten,

Som trofaste ansikter på gamlehjem eller internat.

Mitt hjerte vet alt om Syden,

Og damer som kommer og går.

Den ene følger meg på stien, i landskapet,

Og tenner midt hjerte til spill og dans,

Og gir av seg selv

Til døden skiller oss ad.

VINTER

Gå mot vinteren,

Og fortell om snøen som falt i fjor.

Gå de gamle stier, og løft hendene mot månen.

Gå over isen til varmere strøk.

Følg grågjessene over havet som en flakkende skygge

Og dans med vinden.

Gå med vintersko og ullklær. Gå med budskapet

Om en tøff natt ved Sydpolen,

Der blåhvalen kjemper om hegemoniet.

Gå med nøkkelen til fryseskapet,

Og lås opp tusen vintrer.

Gå med musikk i kroppen,

Og kjenn vinterstormen, kjenn bølgene av snø og is

Som skyller mot land

Mens de store båtene setter anker

Og fullfører klimamålingene.

Likevel tror vi på våren, mens vi hakker tenner

Og søker glede i frossent brød fra i fjor.

26

JEG MÅ VÅKNE NÅ

Spøkefullt kan jeg gå opp trappen, male huset,

Være til stede hos deg hvert sekund,

Holde vennskapet i ære.

Jeg er innstilt på å tilgi venner, være nær,

Og gi av alt jeg har.

Ingenting er for mye for kjærligheten,

Den stråler i alle retninger.

Jeg kaster meg i armene dine hver kveld,

Hvert øyeblikk i livet, forelsket

Som første gang vi møttes.

KLOKKEN FIRE

Jeg slokker lyset klokken fire,

Og ser meg tilbake.

Bokstavene synker under dynen

Og inn i huden.

Skyggene brer seg

Mens jeg sover, uforberedt

På en solfylt dag.

Jeg har skrevet med våkent blikk,

Og sittet som en øgle,

Ferdig til å ta imot ånden

Som gir styrke og kraft

Til å meisle i hardt fjell.

Jeg har skrevet mine ord,

Som henger til tørk i vinden.

De skal gjennomlyses før posten

Bringer dem til de utvalgte.

Jeg er ensom i palasset,

Og sitter i et lite rom og skriver

I de hellige nattetimer,

Mens inspirasjonen tar meg med,

Og fører meg begjærlig

Med stigende måne

Til et tapt hjerte.

27 

PÅ NY

For hvilken gang ble jeg født på ny,

For hvilken gang kom skaperkraften tilbake

Til vår åndsfattige rom?

Jeg er avhengig av å bli født på ny,

Bli løslatt fra alle lenker.

Jeg er avhengig av kraften som møter meg.

Jeg er avhengig av hverandres liv

Som holder meg tett, og roper

Navnet mitt.

På ny trenger jeg lys på vandringen,

Vann fra evige kilder.

Jeg trenger ditt håndtrykk, du som lever

I ordet som en pilegrim

På vei til kornåkeren i Israel.

VINDEN

Vinden kommer, vinden går

Som drømmer i menneskelivet, som bølger

Som avler nye bølger

Og vekker oss or søvn, vekker oss til å se

Skyene som glir over fjellet og hvisker

Ømhet og varme inn i vårt trette sinn.

Vinden kommer som en utkledd vandrer

Over åsen, over kirketårnet,

Og forkynner nåde.

Høsten er på vei, og eplene lyser på trærne

Som en brudenatt i Hardanger.

Der er jeg nå, troskyldig, og ror båten mot land.

Sauer på markene. Fred over jord.

En menneskelig adel krysser grensen,

Og vi snakker samme språk

Som en gammel fisker ved havet.

Vi lever, lever i vårt hjerte,

Forelsket i navnet, og vinden.

28

HULROM

De forstod ikke hva de gjorde.

De blottet seg i blod

Og la språk i asken.

Hulrommet i verden er åpenbar.

Med kritthvite tenner

Balanserte de på line fra livets anker

Til dødens mur.

De var på feil plass til feil tid.

Og det var skrevet i stjerner om dette

Usynlige passet.

Veien var lang å gå mot havet,

Og bare en brøkdel kom frem til målet,

Og de ba om vann.

Åpent spurte de etter en dråpe,

Og ble meiet ned av en tysk dødsskvadron

Mens hanen galte for tredje gang.

Hjulsporene er nakne, og nattemørket hyler

I skogen med fingeravtrykk

Til et evig minne,

En hilsen fra Abrahams barn.

HVOR MANGE

Hvor mange er igjen i ørkensand,

Hvor mange navn kan trøste

Den kjempende stamme av Juda?

Hvor mange kan språket

Når porten blir åpnet?

Vi syr sammen våre klær, og roper i kor.

Hele jorden synger, og ber etter forløsning.

Hva som skjer er en gåte.

Uten deg er ikke jorden hel, uten ditt navn

Er fortellingen meningsløs.

Vi holder sammen, og gir oss over

Til englenes stjerneteppe, vi gir oss over

Til en symfoni av barn

Som fyller våre beger med levende vann.

29

LYS

Jeg føler svakhet når natten kommer

Og lysene brettes ut.

Da samles alle kryp bak døren

Og vil inn i varmen min.

Jeg sitter med meg selv og stirrer

Inn i det ukjente rommet av lyspunkt

Som rekker sine hender imot meg

Og sier, kom!

Jeg hører pust av dyr i fjellet,

Og skogen er tett, og jeg er blind

For alle lys som måler mine steg

Fra A til Å.

Jeg føler ensomhet. Jeg er forlatt,

Og søker trøst i lys og farger, og fuglene

Som reiser over alt med bud om fred,

Trass nyhetsbilde

Som rulles opp hver dag.

ORDET

Ordet, kan jeg vokte det?

Kan jeg gripe ordet i sin dans

Og føle at jeg eier noe stort?

Kan jeg be om ordet

Når jeg skjelver sånn?

Jeg skjelver som et blad

Og løftes bort.

Jeg kom for sent til verden

For å bli en annen.

Jeg ber om brød og vann, og ord.

Ja, endelig skal ordet bli en sport.

Ta ordet hjem, og gjør det til ånd

Før du skal dø.

Og ingen hører dine skrik,

Og skriket fra din bror,

Som skjelver alene nå,

Og løftes bort.

30

ØYEBLIKK

Bare et øyeblikk er vi sammen.

På et øyeblikk synker jorden i myr og aske.

Hvert øyeblikk fødes et barn,

Og nøkkelen til verdensrommet forteller

Om gutten som skulle arve alt.

Et øyeblikk er vi skjult, uten vindu og speil.

Og fremtiden er skjult i oss

Som driver med vinden med tørre lepper.

Bare et øyeblikk hører vi til denne kloden

Og er kjærester med samme språk

På vei til en ny soloppgang.

FREMMED

Jeg er ikke redd fremmede.

Selv er jeg fremmed på en klode som svever

Og skaper kaos.

Hvert øyeblikk er jeg fremmed for noen.

Og andre er fremmede i sin egen verden,

Forlatt av venner, familie, og engler fra Gud.

Jeg går mot vinteren, mot det ukjente

Med vernestøvler og hjelm.

Jeg går over grenser, og søker paradis på jord.

Jeg er hjemløs. Jeg er en pilegrim under stjerner,

Under himmelens frukttrær som blomstrer

Helt til vi er fremme ved målet.

Jeg er fremmed under regnbuen, og tolker

Skriften på veggen. Jeg ser nøkkelen

Til det aller helligste, og en åpen bok med navn,

Mens solen synker i havet.

31

LÅST

Nå er sommeren over

Og hyttedøren er låst.

Nå ligger de gamle og sover.

De unge er ute og ror.

Ingenting kommer tilbake,

Alt er nytt hvert sekund.

De gamle kan koke og bake.

De unge går ring i ring.

Tiden har sust i treet,

Og frydefullt går høsten bak.

Låst er sommerens gleder,

Mens frukten gløder i dag.

Nå skyller gull over landet,

Og lyngen synger i kor.

Låst er min dør for stormen.

All fremtid er far og mor.

LILJER

Jeg plukker liljer.

Ja, og fotsporene er igjen

Som et stempel, en hilsen.

Min kjære venn mistet en ring,

Og jeg fant den i et blomsterbed,

I hagen til Fryd og Glede,

Som gir av sin overflod.

Jeg plukker liljer til alle, og ofrer min tid.

Jeg hører vinden suse. Og noen gråter

På stien til Utsikten i Molde,

Der barna er berørt av mystikken

Som griper om seg,

Og synger med i dansen

Som lyng i aftensol.