INGEN UTEN DEG av Sigve Lauvaas * Side 11-21 (Bok 11-2012)

Munch-Ill

Side 11

LYS

Hvem øser vann på jorden,

Og lar frøet gro?

Ingen i øser lys og varme, som du, som du!

Se, bakkene grønnes, og kornet gir tusen fold.

Gjennom alle år ser jeg dine øyner.

Ingen er som du.

Fra det fjerne søker du det minste,

Opphøyer det lave, og gir stor styrke

Til den som ingen styrke har.

Du er lyset i mitt hjerte.

Min sjel fryder seg i dine spor.

Jeg er grein i din stamme.  

Ingen er som du.

TORG

Markedsplassen er overfylt. Jorden er rik,

Og menneskenes krukker fylles.

De drikker, og blir mette.

Alle kornåkrer blir løftet opp til et bord,

Og fattige og rike kan beundre Guds under.

Til innhøstningen er det bruk for alle.

Den som har et åpent hjerte, vil få i overflod.

Hvert øye skal få se Tempelet i Jerusalem,

Og de hellige skal få stige inn.

POPPEL

Det sies at poppelen vokser høyere enn stjerner,

Mens menneskene går hit og dit.

Hva er kjærlighet og omsorg, om en glemmer

Skaperen, som gav oss alt?

En Poppel er en hals som søker det som er høyere.

Menneskebarnet har røtter

Høyere enn stjerner. 

Våre hender strekker seg mot Gud.

12

UTENFOR

Jeg var uredd, og ventet lenge.

Jeg skulle feire dagen,

Men mistet frøposen.

Lyset spredte seg, og ble borte.

Lyset ble borte, og fuglene ble tause.

Langsomt oppdaget jeg krefter

I ånden som følger i dine spor.

Det skapes ånd i ord som kommer med vinden,

Og jeg vet ikke hvor rik jeg er.

Jeg var utenfor alt, en flyktning i fjellet,

En vandrer i ørkenland.

Så møtte jeg den ene, som gav meg lyset

Og åpnet mine øyner.

Men først nå ser jeg ditt ansikt klart,

Min evige skatt.

ORD

Jeg bringer ordet videre, usminket.

Jeg sår korn i dyp mold, og skjelver.

Kraften som svever rundt meg, gjør meg sterk.

Jeg er ingen vannlilje, ingen løvetann

Eller dansende lauv. Jeg er et telt på jorden

Som flytter med tiden, et ord som fylles, likt et beger.

Jeg lever i ordet, og ordet taler i meg

Og løfter meg høyt over alle fjell, mot målet,

Der døren er åpen for alle som kjenner ordet,

Og er vasket rene av englene med syv segl.

KRAFT

Fjellet har krefter i sitt skjold,

Og mennesket har krefter i ånd.

Jordens krefter speiler tiden, og slår an tonen

For en ny vår i et opplyst rom,

I en verden som skinner av gull,

Av barnet som får leve til lyset blir slokket,

Og dag blir til natt. 

13

EN GJEST

Dine lepper er røde,

Og huden er myk og varm.

Gjennomvåt av svette

Sovner vi arm i arm.

Rødmende legger hun lakenet bort

Og viser sin sanne sjel.

Jeg løper mot blomsten, og plukker bær,

Og kjenner meg mett og øm.

Når gjesten er gått, er det morgen på ny.

Jeg spiller min glødende sang.

Forsiktig løfter jeg bildet, og ser

En dronning med englesmil. 

PRESS

Press ikke tiden bort.

Press druer, og gråt over muren.

Press ansiktet i natten

Og se høsten i ansiktet. Se høsten

Tvers gjennom vinduet, i taushet.

Press øynene mot fjellet, mot stjerner.

Søk det umulige, søk ånd

I tomhetens tause lugar.

Press hånden gjennom jorden

Som gråter over menneskene som dør.

KLOSTER

Skygger av kloster. Ord på avveie.

Hvite seil, uskrevne ark.

Les gras og lyng. Ord klatrer.

Trær klatrer høyere.

Stjernehjul ruller i alle retninger

Hvem søker den ene.

Ditt navn står skrevet i bladene, i hendene,

På veien til og fra.

Og du er ingen steder, en fremmed

På evig vandring mot lyset.

14 

GLASS

Kan vi fylle et glass med ord?

Portieren kan språket

Og gir oss påfyll.

Vi drikker grålysningen, drikker

Hverandres hud

Og går til toppen av fjellet.

Hver person har sitt eget glass,

Og alle er skjøre

Som krabber uten skall.

Glass er barn uten far og mor,

Som lever etter oppskrift

Og svømmer fritt.

Ordene svømmer til oss alle

Og gir oss et rikere liv,

Med dråper fra kilden.

UT

Ennå stikker du deg ut

Med nesen først, med hodet

Som en syl i verden.

Du stikker ut dine fingrer og tær,

Og lever selvopphøyet

Som en skyskraper mot stjerner.

Og vennen kommer etter

Med øyner som stråler, og et hjerte

Som brenner navn i himmelen.

Vi er dypt enige, og kryper sammen

I skumringen, og trekker pusten

Til en ny dag med ord

Som strekker seg til verdens fire hjørner.

Du er min venn, den ene av millioner

Som hekker i klippeveggen

Og flyr til sannhetens høyeste spir.

Og på det øverste trinn sitter jeg og du.

15

JEG VET IKKE

Når jeg ikke vet, må jeg bøye hodet.

Jeg vet ikke, uten deg.

Jeg kommer ikke videre.

Jeg er hjelpeløs, uten dine øyner.

I en skala fra en til ti,

Er du den utløsende faktor, min øyensten.

I deg har jeg hjemlengsel.

Og jeg hører brus fra tusen fosser.

Jeg vet ikke veien videre, og kan ikke se

Uten dine briller, uten din festdrakt

Som roper til meg dag og natt, i mange former,

Så jeg knapt kan finne meg selv.

HARPE

Du er en harpe, en avhugget symfoni,

En del av orkesteret som holder meg våken.

Du taler inn i øret, og stryker huden min,

Stryker over håret mitt

Så jeg føler meg hellig og ren.

Du er foran og bak meg, over og under meg,

Du omgir meg med lys fra verdensrommet,

Og strekker dine strenger inn til min sjel.

Du løfter meg som et elsket barn

Høyt over tempeltaket, høyt,

Der englene bor.

MÅLET

Bortgjemt er målet,

Som en uåpnet symfoni.

Som en maske kommer ansiktet til syne

I drømmer, i dødens kamp.

Selvovergivelse er å åpne tilgivelsens port.

Og sangen vil tone ut fra det bortgjemte, hellige,

Med en veldig kraft, så jorden skjelver,

Og menneskene kan se Guds ansikt i en sky,

Kronet med visdom og kjærlighet.

16

SOMMER

Skulder ved skulder

Kan vi gå gjennom sommeren.

Trygt kan vi vandre over grenen til morbærtreet,

Og se fikentreet skyte knopp.

Sommeren blir yngre og yngre,

Og kommer imot oss med mors varme kinn.

Og med armene favner du oss, og trakterer det beste

Fra hjerte til hjerte.

Skulder ved skulder går vi på linje

I sommereventyret, på stien mellom syv fjell.

Og sengen er brettet ut med blomster,

Og livet går videre som en drøm.

SKRIVE

Med griffelen skriver jeg navnet.

Ingen ser oss.

Ingen taler om vårt liv.

Jeg har lovet å skrive brev,

Men for deg vil jeg komme på døren.

For deg vil jeg blomstre til verdens ende.

Jeg var intet, men ble stor

Sammen med deg.

Og navnet fikk en ny glød, et nytt innhold

Med uante røtter, og kronblad uten like.

Du er kronen på verket.

Du er sangen i kløverlunden.

Og fuglene synger ditt navn i lyset,

Og stjernene synger ditt navn om natten,

Til jorden igjen våkner i fryd,

Med blomster og frukt,

Og snøen kommer og skjuler våre spor i dalen,

Der vinden blåser i tusen år.

17 

ANSIKT

Når alle ansikter er grå og triste,

Er tørketiden kommet

Og vi er i dvale.

Bare ditt ansikt lyser

Og holder meg i live.

Bare du kan holde meg varm.

Det er ditt hjerte som pumper

Og driver båten.

Når jeg kjemper med smerte, er du nær

Og lyser opp hverdagen til fest.

Ditt ansikt stråler imot meg

Og bestemmer kursen.

SOLEN

Solen sveller, og gir næring.

Med gull fletter den jorden

Og øver hver dag med sitt nebb

De beste ord.

Solen synger på stien over fjellet,

Og flommer i havet

Som en madonna i sommerbris.

Tiden overleverer solen til oss,

Så vi kan ta grep om livet,

Og vandre varsomt.

Solen er lagt i våre hender som et brev.

Og vi må lese, vi må fortsette å lese

Til det utrolige skjer,

At solen glir inn i våre hjerter

Som en kjæreste, og får tiden til å fly.

BAKER

Klokken fire om morgenen var brødet ferdig,

Og dørene ble åpnet, med duften av tusen brød

Utover Beograd, utover hele verden.

Og jeg var først i køen, med klirrende mynt.

18

LYS FRA EN STJERNE

Jeg rømte,

Men lyset fra stjernen nådde min sjel.

Jeg ble ikke forkastet,

Men begravde meg selv i ørkensand.

Uten ansikt kunne jeg leve bak murene, i skyttergravene.

Men når koret synger fra fjellet, kan intet stenge.

Jeg må se stjernen igjen, kjenne duften

Av det fredfulle hjerte.

Og håret ligger tett og mykt imot min hud,

Og hun er synlig i drømmen.

Og hver morgen synger det i vinduskarmen

En arie av Bach, eller en salme

Fra de hellige på Sion.

KORN

Kornet vokser og modnes.

Kornet står tett i vinden, og nynner.

Kornet stråler med tørr hals,

Og nynner fra en lang stilk, fra en stolt hærskare

Av syngende begerblad.

Det står skrevet: at det vi ikke så,

Det var til før oss.

Vårt øye kan ingen fatte. Det er en gåte

Å tro at ordet har noen mening

Uten den ene, uten disse hendene,

Uten huden som kler oss hver dag

Med barmhjertighetssalve.

Med kornet har vi liv, og vi kan se

Hvert menneske som en del av helheten.

Og vi leser kornet som en åpen bok,

Som et ansikt, som øyner.

År etter år er kornet nytt, det spirer og modnes

Til et stort orkester som tar oss med,

Og vokser sammen med oss

Til kistelokket skjuler vårt ansikt.

19 

DESEMBER

Desembernatt, desembermorgen,

Kom du til meg.

Kom med et ord, et smil, et pust.

Og aldri vil jeg glemme deg,

Mitt lilla lys.

Desemberøyner natten lang.

Et pust fra øst,

Forglem meg ei.

Du er det beste som har hendt.

En åpen grind med blonder på.

Et evig lys i øyet ditt

Skal favne meg.

JEG ER

Årene går og kommer, årene

Pløyer havet og setter spor.

Jeg er i tiden en bjelle, et frø som vokser.

Og omkring meg er det bare skog.

Årene trekker pusten og kommer nærmere,

Og syr tiden sammen til en sekk med ord.

Jeg er ingen steder enn hos meg selv,

For å oppfylle løftet om å bære frukt på jord.

Jeg er alltid åpen for tidens timers,

Og sitte trygt ved kongens bord.

Jeg er en hånd som løfter, en sjel som lyser

Og kysser støvet med ditt ord.

Jeg er en båt på havet, en grein på tuntreet ditt.

Jeg tier og flyr i vinden, og synger om far og mor.

  

20 

SOVE

Vi må ikke sove i morgenglans, vi kan ikke la urverket stå.

Vi snakker om å forandre, men glemmer hvor vi er nå.

Vi kan ikke sove i tiden, når soløyet fletter krans.

Da må vi våke og synge, og løfte munnspeilet hans.

MENNESKE

Det er menneskelig å feile.

Vi feiler på veien, til og fra.

Skulder ved skulder kan vi feile.

Vi er ikke trygge lenger.

Vi klever på en øy, med hav på alle kanter.

Og en gang kaster vi oss i vannet med klærne på,

Og klatrer på landeveien

Med et nytt språk.

FRED MED ALLE

Fred med alle barn. Fred med alle.

La freden komme inn i huset.

Gi rom for fred.

La pilegrimen få mat og vann.

Løft fredens ord gjennom livet,

Og grip dagen med glede.

Gi fredens budskap stillhet,

Og tjen hverandre i kjærlighet.

Vær tro i de gaver du har fått,

Så vil ditt indre få kraft til å ta imot mer.

Hans visdom opphøyer oss,

Og gir den gjestfrie brød i tusen fold.

SANG

Jeg ville seile på vannet.

Lett som et frø.

Jeg ville holde deg i hånden,

Og bære deg over fjellet til en ny sommer.

Jeg ville kysse deg utørst på munnen

Og gi deg levende brød.

21

HØST

Hvem er redd når høsten kommer

Med sitt glødende ansikt

Og peker mot sol og måne?

Hvem kan møte høsten,

Uten å finne svar?

Høsten hører til i naturen, i menneskerommet.

Se, greinene skjelver i skumringen.

Det er høsten som driver

Gjennom skogen, gjennom alt.

Her er vi selv et offer.

HJERTE

Ditt lille hjerte holder solen oppe,

Og stjernene får glans av din pust.

Din nakne hud treffer skumringen,

Og du elsker det usynlige.

Sammen går du tusen mil i natten

Med den du elsker.

Sammen flyr du tusen mil mot Nordpolen,

Og merker ikke kulde.

Ditt hjerte står opp i øst

Og går ned i vest

Med åpent vindu, og fuglebrett.

Ditt hjerte er skulder og lår, 

Elskede former i vinden som bruser.

Du er som et nakent tre

Som for lengst har mistet masken.

Uten din skjønne hjerterot,

Som fyller verden med glede og fryd,

Var verden i en håpløs krig om Sydpolen,

Eller et russisk vinterpalass.

Jeg beundrer ditt hjerte som lyser

Som en fullmåne.

Du er en stjerne på himmelbuen.

Du er et dobbelt hjerte som driver kulden bort

Og skaper liv under tunge skyer,

Og under gammel vintersol.

REISE